Betalingsvillighet for behandlingsgaranti -analyse av en befolkningsundersøkelse

Denne rapporten er motivert utfra dagens behandlingsgaranti ved sykdom, en garanti som ikke er juridisk bindende. Formålet er: <p> å beregne befolkningens betalingsvillighet i form av økt skatt for innføring av en juridisk plikt til å behandle pasienter innen tre måneder, og å undersøke hvilke faktorer som kan påvirke denne betalingsvilligheten. Analysen er basert på data fra et utvalg av 2000 tilfeldige uttrekte personer. Dette utvalget utgjør Statistisk Sentralbyrås omnibusundersøkelse i 1998. Det utledes først en teoretisk modell som fokuserer på betalingsvillighet for å unngå helsekø. Den teoretiske modellen viser at en økning i inntekten øker maksimal betalingsvillighet, mens en økning i sannsynligheten for å få behandling innen garantitiden og for å være frisk i neste periode, reduserer maksimal betalingsvillighet. Det antas så en sammenheng mellom individets forventede nytte og sannsynligheten for å akseptere kontrakten. På bakgrunn av denne sammenhengen utledes en logistisk sannsynlighetsmodell for binære responsvariabler. Hypotesene fra den teoretiske modellen testes så empirisk. Utvalgets gjennomsnittlige maksimale betalingsvillighet i form av økt skatt estimeres til 4673 kroner per år. Den estimerte sannsynligheten for å akseptere skattebeløpet påvirkes positivt av individets alminnelige helsetilstand, antall personer i husholdningen og om individene har en positiv holdning til innføring av forsikringer i helsesektoren. Fra kjønn (menn) og ønsket om selv å få bestemme behandlingssted vil den estimerte sannsynligheten for å akseptere skattebeløpet påvirkes negativt. Kopperud viser til mulige svakheter ved selve spørsmålsformuleringen i omnibusundersøkelsen. Blant annet kan individets ønske om å innføre en behandlingsgaranti ha overskygget den økte skattens innvirkning på individets forbruksmuligheter. Det rådes derfor til stor varsomhet ved tolkning og generalisering av utvalgets estimerte maksimale betalingsvillighet.